Fornøyelige Fabuleringer

Jeg har en nabo. Han spiller gitar. Han synger. Og han spiller piano. Jeg føler meg rimelig komfortabel med å påstå at han behersker de tre kunstneriske uttrykksformene likt.

På piano kan han én sang. Forleden tok jeg meg selv i å nynne ‘dum-dam-dom, dum-dam-dom’ og lurte på hvor jeg hadde det fra. Jeg kom raskt på at det er de tre dype notene jeg hører om og om og om igjen hver gang han er på pianoet. Jeg mistenker at han sitter og komponerer en sang og klimprer avgårde og leter etter den ene tonen han ikke fant igår. Eller dagen før. Og han prøver og prøver. Av og til leker han med takten. Hopper over slagene, øker den, senker den, hopper fra raskt til langsomt og så tilbake til raskt igjen. Det gir variasjon. Han eksperimenterer. Han utforsker.

Les resten av dette innlegget »

Hybelkaniner er ikke et ukjent fenomen i leiligheten min. Faktisk så er jeg allergisk mot pelsdyr og dette er det nærmeste jeg kommer kjæledyr. Ironisk nok er jeg også allergisk mot støv, men noe må man da ofre, mener jeg. For en tid tilbake hadde jeg et spennende biologisk eksperiment gående der jeg i praksis prøvde å dyrke fram en ny art av disse husdyrene. En liten stund trodde jeg at jeg hadde lykkes…

Les resten av dette innlegget »

Jeg husker godt første gang jeg leste denne historien. Det var på barneskolen. Det var da jeg skjønte hvor grusomme mennesker kan være. Jeg har aldri glemt denne fortellingen og jeg håper jeg heller aldri gjør det for den har et viktig budskap: Vær god! Vis medfølelse! Ha medlidenhet!

Les resten av dette innlegget »

Store tanker, skal jeg skrive om. Dype tanker. Jeg må trå skikkelig til i første bloggpost. Filosofiske tanker. Tanker om liv og død. Om tilværelsen og det metafysiske. Tanker om tankene mine. Ja, det kan jeg skrive om! Det blir fint. Tenker jeg… I stedet så sitter jeg her og funderer på hva jeg skal skrive om. Ingenting er stort nok - dypt nok - inspirerende nok. Jeg vil virkelig markere meg med min første post for den får jeg aldri tilbake. Den må være noe jeg kan se tilbake på og være stolt over. Det må være noe dypsindig. Noe oppsiktsvekkende innsiktsfullt! Men den eneste tanken som til stadighet vender tilbake til meg mens jeg sitter og skriver dette er: «Hvordan i huleste klarer de å skrelle skallet av mandarinbåtene vi får på boks?»