Jeg har en nabo. Han spiller gitar. Han synger. Og han spiller piano. Jeg føler meg rimelig komfortabel med å påstå at han behersker de tre kunstneriske uttrykksformene likt.
På piano kan han én sang. Forleden tok jeg meg selv i å nynne ‘dum-dam-dom, dum-dam-dom’ og lurte på hvor jeg hadde det fra. Jeg kom raskt på at det er de tre dype notene jeg hører om og om og om igjen hver gang han er på pianoet. Jeg mistenker at han sitter og komponerer en sang og klimprer avgårde og leter etter den ene tonen han ikke fant igår. Eller dagen før. Og han prøver og prøver. Av og til leker han med takten. Hopper over slagene, øker den, senker den, hopper fra raskt til langsomt og så tilbake til raskt igjen. Det gir variasjon. Han eksperimenterer. Han utforsker.
