Gang på gang tar jeg meg selv i det. Å sammenligne det virkelige liv med pc’ens verden der alt er tilrettelagt og brukervennlig. Idag leste jeg en artikkel der det sto: «Oppskrift på denne siden.». – «Huh!», tenkte jeg. «De har glemt å legge inn hyperlink.» Naturligvis forventet jeg at ordet ‘denne’ skulle linke til siden oppskriften sto på. Det gikk lange sekunder før jeg skjønte at oppskriften faktisk sto på denne siden og at hyperlink er en rimelig tåpelig ting å forvente å finne i et blad. (Ennå.) Det var en snål opplevelse og jeg kunne ikke la være å tenke på de gangene jeg prøver å finne igjen et avsnitt i en bok og ergrer meg over at den ikke kommer med ‘Ctrl+F’-funksjon. Og mens jeg ristet på hodet over hvor dataavhengig jeg er blitt tenkte jeg: «Dette må jeg blogge om!».
Idag kjøpte jeg meg en pakke Mentos. «Nam!», tenkte jeg. «Mentos i eske! For en strålende idé!» Så lett er jeg å overtale. Men da jeg kom hjem og hadde unnet meg både en, to og tre begynte jeg å undre meg over noe; hvor ble de gode Mentos’ene av? Alle vet jo at det er de rosa som er gode. Hadde de hatt en ren rosa pakke hadde jeg uten tvil kjøpt den. De oransje er så som så. De gule smaker Jif Skurekrem. Den gule flasken, vet du. Den du bruker på baderommet. Akkurat slik. Så jeg bestemte meg for å telle hvor mange rosa det var i pakken og oppdaget til min forskrekkelse at i pakken med 13-14 Mentos var det kun tre rosa. SKUFFA! De oransje fantes det også bare tre av og dermed dominerte sitron-såpa hele pakken. Hvorfor i all verden putter de de ekle, gule dropsene oppi? Ingen liker da dem! Mentos – The Freshmaker! Kan noen si doskål-ånde?
Klokken er 01:30 og jeg står på balkongen og tar meg en røyk. Luften er akkurat passe kjølig og det er mørkt og lunt. Ned i bakgården hører jeg skritt. En dame kommer tuslende i stor jakke med grønn lue på hodet og poser på slep. «Oj sann!» hører jeg henne si idet hun setter posene sine fra seg på benken og den ene velter. Så tusler hun bort til husveggen og setter seg ned og tisser. I posene har hun eiendelene sine. Hun hutrer og pakker jakken bedre rundt seg før hun finner fram en røyk. Øynene våre møtes i mørket. En røyker til en annen. Men det er også alt vi har til felles i øyeblikket. Jeg lukker døren bak meg, slukker lyset og legger meg under den varme dynen min. Jeg føler ikke meg heldig, jeg føler meg bare veldig, veldig trist.
Jeg har fortvilet lett etter hvordan jeg skulle klare å omgjøre gårsdagens tabbe. Jeg holdt på å skrive en post her på bloggen min og da jeg skulle lage en “delestrek” i innlegget trykket jeg ved en feiltakelse på Ctrl i stedet for Shift. Resultatet ble at skjermbildet krympet. ‘Ctrl’ pluss ‘-’ zoomer altså ut på skjermbildet og alt blir mindre og mer kompakt. “Fint!” tenkte jeg. “Kanskje det ordner seg om jeg trykker på knappen en gang til?” undret jeg meg håpefullt. Som tenkt, så gjort. Vel, det virket ikke helt slik jeg hadde håpet - skjermbildet ble bare enda mindre. Impulsiv som jeg kan være, så ble jeg irritert og for å demonstrere dette fortsatte jeg å trykke heftig på tastaturet. Hvis du trodde at skjermbildet da med tid og stunde ville returnere til opprinnelig størrelse bare det ble smått nok, så kan jeg herved avkrefte dette. Det blir bare enda mindre og fullstendig uleselig. Heldigvis hadde dette bare innvirkning på akkurat den nettsiden jeg befant meg på, altså bloggen min. Ja, også på Google, da, som var så dum og ikke kom med vettuge løsninger på problemet mitt at jeg i et øyeblikks frustrasjon krympet den også. *rødme*
Jeg merker at jeg begynner å bli eldre. Her jeg bor nå har jeg det største kjøkkenet jeg noen gang har hatt, men jeg har aldri hatt så liten plass der før… Jeg tar meg selv i å tenke at jeg gjerne skulle hatt noen kakebokser. Ikke bare til jul, men til året rundt. I tilfelle jeg vil bake. Også ildfast form med lokk står på ønskelisten. Det er ikke lenger nok med de 3 jeg har og kan ta aluminiumsfolie over, nei, jeg trenger en med lokk. En firkantet en. Og på bordet ligger en brosjyre fra Kitch’n der de hadde salg på nettopp firkantede ildfaste former med lokk.
Idag savner jeg tefatene jeg hadde som nyinnflyttet i min første leilighet. De fulgte med hybel-pakken fra Ikea og flyttet ned i boden så snart de ble pakket ut. De ble med på nok et flyttelass, men havnet i boden der også. På neste flyttelass gikk de til Fretex. Hva skulle man vel med tefat? Man var ung og fri og hadde tallerkener i normal størrelse til brødskiven og kaffekoppen kunne da stå rett på bordet. Hva skulle man med tefat? Men idag savner jeg noe å legge teposen på. Jeg kan jo ikke bruke middagstallerkener til slikt. Det er slik jeg merker at jeg nok er blitt eldre de siste årene. For det å bruke en middagstallerken til å legge en tepose på er plutselig blitt tullete.
_____
Igår fant jeg en oppskrift på sjokolade-crème brûlée og jeg tenkte at DET ville de fine, små glass-skålene mine passet perfekt til og selv om jeg aldri har hverken smakt eller laget crème brûlée før, så synes jeg det var en god idé og mente samtidig å huske at jeg hadde sett en billig skibrenner på Claes Ohlson og – vips – så sto også crème brûlée-brenner på ønskelisten min. Hjelp… Hva skjer med meg???
Jeg har gjort det! Nå har jeg endelig gjort det! Jeg har møtt musikeren!
Idag var jeg trøtt. Jeg satt og drakk det varme saltvannet mitt (- ikke spør -) da musikeren slo til igjen. Klokken var 10:45. Det var riktignok bare en 5-minutters konsert, men likevel – klokken var 10:45!!!
Da jeg kom tuslende inn døren litt før 17:00, med bæreposer fulle av matvarer og priste De Hellige Valkyrier for at heisen virket igjen, var jeg klar for å slappe av. I fred og ro. I 20 min… Da slo Pianofantomet til igjen. Etter en halvtime, klokken 17:50, hadde han tissepause og smurte seg så en skive før han fortsatte å spille.
Så der satt jeg da. Og tenkte: - Dæven døtte! Her sitter jeg med både linser og mascara på og er dermed stæsjet som bare juling og ble sjekket opp på gratisbussen i formiddag og alt. NÅ er vel tiden inne for å banke på døren til musikeren og sette foten høflig, men bestemt ned mens jeg likevel etterlater et godt førsteinntrykk?!
Så kl 19:10 tuslet jeg overmodig og tilfeldig rundt i gangene i blokken for å finne riktig leilighet. Det viste seg nemlig at den jeg hadde utpekt som skyldig ikke var det likevel. Heldigvis oppdaget jeg det før jeg ringte på og fant istedet fram til riktig leilighet. Og trykket på ringeklokken.
Sol. Varme. Spaserer langs Lille Lundgårdsvann med en kopp Kaffe Caramel i hånden. Har shoppet. Dagen er fin. Svake toner av trekkspillmusikk kan høres i bakgrunnen. Fuglene skravler og hopper langs vannkanten. Titter på menneskene. Jeg er glad. Lykkelig. Jeg smiler til en mann idet vi får øyekontakt. Jeg vet ikke om han smiler tilbake, men jeg velger å tro det. I vesken min har jeg nyinnkjøpt sommerstæsj; hårbånd, mascara, håndkrem, sommersjal, solbriller og armbånd. Høyre arm er lett solbrent. En hyggelig påminnelse om de to siste dagers timer på takterrassen i sommersolen. I vesken har jeg dermed også nyinnkjøpt aftersun.
Error: Please make sure the Twitter account is public.
Troféhyllen!
Ren Rik Hare sa: "Fornøyelige fabuleringer. Smak på navnet. La det rulle rulle over tungen, rundt i munnhulen, si det høyt og føl munngymnastikken. Innholdet i bloggen står ikke tilbake for navnet. Dette er en reflektert side med humor og selvinnsikt."
