«Elevator confidential»…

…eller «Betroelser fra heisen»

Jeg ble inspirert av siste avsnitt i Ulmes innlegg «Gå til mauren og bli vis». Jeg kjenner meg godt igjen i de panneklask-øyeblikkene der man tar seg selv i å komme med åpenbare påstander og klisjeer. For min del er heisen et slikt sted og spesielt når vi er to som oppdager at vi begge vil med heisen og blir stående og vente sammen.

Heisen er nemlig veldig treg mellom 1. og 0. etasje selv om, og heller sannsynligvis på grunn av at, det fysisk sett bare er en halv etasje mellom de to. Det er dette øyeblikket – mens heisen viser 0. etasje, men dørene forblir lukket – som trigger disse ufrivillige uttalelsene hos meg.

Noen hopper rett på været, jeg har spesialisert meg på årstidene. Det er bare en litt mer kamuflert måte å prate om været på, men mindre åpenbar. Synes jeg.

-«Endelig er våren her!», pleier jeg å si.

-«Nå begynner vinteren å forsvinne.»

-«Det er herlig å se solen igjen. Nå begynner lysere tider.» osv.

Jeg har resirkulert disse standardsvarene så lenge at jeg ble rent satt ut da jeg forleden holdt på å prise at våren endelig var kommet. Jeg oppdaget at alle de fine frasene mine var utgått på dato. Vinteren er borte for lengst og våren har vært her en stund. Solen også, og det på tross av at jeg faktisk bor i Bergen. Så der sto jeg – forfjamset og overrumplet – og fikk ikke fram et ord. Det var den lengste pausen noen gang. Det var slik jeg oppdaget at våren er her.

Advertisements

9 kommentarer

  1. tornerose said,

    fredag 16. mai, 2008 kl. 13:57

    hihi, for en måte å oppdage at våren er er her på 😛 knis..
    Heisfenomenet tar du helt på kornet!!! Det beste er som du sier å ha en frase klar, men hva om du møter samme personen to ganger i løpte av en dag? Da må man straks lete i hjernen etter en setning, skrekk og gru. For ikke å snakke om det tausheten som er inne i en heis. Hvor kikker man? Hvor tett står man? Skal man snakke der inne? Man begynner frebrilsk å lese på det skiltet hvor det står hvor mange heisen tar, ja fordi det er det eneste leselige der inne.. eller nistirrer på knappene..Dørene er sååå trege, de vil liksom aldri opp og luften er tung der inn.. Jeg tror jammen ikke jeg er ås glad i heisen jeg…Flott skrevet!

  2. tordenlill said,

    fredag 16. mai, 2008 kl. 14:05

    Hihi.
    Hva med:
    -Jammen er disse dørene trege!

  3. Angel_- said,

    fredag 16. mai, 2008 kl. 14:25

    Møter dere meg i en heis trenger dere ikke si noe. Har tiny-bittelittegranne klaus. Og har en tendens til å prate hull i hode på folk uansett. Inne i en liten boks, MED trege dører tror jeg at jeg hadde lirt av meg altfor mye. (minn meg på at vi IKKE skal ta heisen når jeg besøker deg, Valkyriana!)

    Forøvrig likte jeg Tordenlills forslag, «det enkle er ofte det beste». :o)

  4. Ulme said,

    fredag 16. mai, 2008 kl. 20:44

    Den der er klassisk.. Jeg pleier bare å kikke ned. Tar heldigvis aldri «jevnlig» heis. Det verste må være en heis(a)tur men en du treffer ofte, men ikke kjenner. Da blir det fort litt sånn pinlig. «Skal jeg si noe. Kanskje jeg bare skal holde kjeft. Jeg sier..,ingenting. Tror jeg. Kikker heller bare ned. Kans kanskje si hei»…

    Takk for at du lar deg inspirere! 😀

  5. valkyriana said,

    lørdag 17. mai, 2008 kl. 00:09

    Tornerose: Ja, hvor kikker man? Heisen min er nemlig slik at vi blir stående og stirre rett inn i et speil og kan nærmest ikke unngå å titte på hverandre. Med mindre man står og glor på sitt eget speilbilde, da… Så, ja, det skiltet har reddet meg mang en gang! 😉

    Tordenlill: He he! Ja, kanskje jeg skal ta til meg den frasen der? Jeg er en som synes slike trykkende pinlige situasjoner er utrolig morsomme og pleier heller å trekke litt på smilebåndet enn å rødme. Saken er den at heisen min snakker. Ja, du hørte meg riktig – den snakker. Østlandsk. «Første etasje!» annonserer den. Og da begynner Valkyriana hvertfall å fnise. 😀

    Angel: Det er for såvidt ikke noe i veien med snakketøyet mitt, men jeg vil jo ikke bli kjent som ‘hun bablende damen fra heisen’ heller… Ja, kanskje det enkle er det beste. 😉

    Ulme: Ja, det er jo heisen i blokken min som er utgangspunktet her, så ikke nok med at jeg må holde rede på årstidene – jeg må også holde rede på hvem jeg lirer av meg hvilken frase til for jeg treffer de garantert igjen i heisen en annen gang. (Og takk til deg for inspirasjon. 😉 )

  6. sisselkathrine said,

    søndag 18. mai, 2008 kl. 17:19

    Jeg er enig med Ulme! Jeg står å kikker ned mens jeg inderlig håper at noen ikke skal snakke til meg, og gjør de det så blir jeg helt perpleks og bare mumler tilbake! Jeg hater! slike øyeblikk!

  7. valkyriana said,

    søndag 18. mai, 2008 kl. 23:43

    He he! 😀
    Jeg kjenner den følelsen også. Eller som når det har vært stille så lenge at «det er blitt for seint» å si noe og så angrer man som bare juling på at man ikke sa noe tåpelig likevel.

  8. sisselkathrine said,

    mandag 19. mai, 2008 kl. 23:24

    Det er i slike øyeblikk jeg bare ønsker å synke ned i jorden! Det ender bestandig opp med at man føler seg skikkelig teit å forlegen og det verste er at man bruker så mye energi i det øyeblikket og etterpå bare på å tenke på hva man skal si og hvorfor man ikke sa noe, eller sa akkurat det..

  9. valkyriana said,

    torsdag 22. mai, 2008 kl. 23:05

    Ja, ikke sant? Det er slike øyeblikk som jeg kan ligge våken og ergre meg over…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: