Kortfilm: «Validation»

Varighet: 16:23

Kortfilm: «Signs»

Varighet: 12:12

And believe me – I am still alive

Jøss! Nå var det 18 dagers verdt av blogg-innlegg i ‘Surf Blogger’ her hos meg. Jeg er siden sist blitt moderator (Supermoderator, for å være helt spesifikk – og for å brife litt…) på et filmforum og der har fritiden gått. Ikke at det er så uendelig mye jobb der, men mens jeg gjør min innsats der sitter jeg automatisk med alskens forlystelser under nesen og jeg har nå en milelang liste over filmer jeg ønsker å se. Kan jeg friste med eksotiske titler som «Yo-Yo Girl Cop» (ja, som i jo-jo!), «Night of the Hell Hamsters» eller «Jesus Christ Vampire Hunter» ? Så jeg kan ikke annet enn å beklage at jeg har vært så fraværende, men jeg har vært svært opptatt med å berike mine visuelle smaksløker med det ypperste av kulturelt innhold. Og zombier. Det må selvsagt også være zombier.

Jeg legger igjen en smakebit av en liten perle jeg nylig gjenoppsøkte og som jeg kan anbefale alle på det varmeste. Ingen zombier, dessverre, men likevel superb: «Little Shop of Horrors» (1986).

På gjensyn!

The Fall

Jeg så for ikke så lenge siden den vakre filmen «The Fall«. Den handler om en mann og en jente som er pasienter ved samme sykehus. Fra sykesengen spinner mannen fantastiske fortellinger som drar jenta og resten av virkeligheten inn i fantasien og på denne måten forteller han sin egen historie. Den lille jenta er simpelthen helt fantastisk!!! Filmen er et billedlig kunststykke og de fleste vil nok rimelig raskt gjenkjenne Tarsem Singhs vakre omgivelser om man har sett «The Cell». Filmen faller for meg i samme sjanger som Pans Labyrint og selv om den ikke klarer å nå opp på et tilsvarende nivå er den likevel så absolutt verdt å få med seg. «The Fall» har nok mye mer symbolikk i seg enn hva jeg evnet å fange opp, men så synes jeg også den var underholdende nok som jeg opplevde den. Selv om spesielt to scener ble svært sterke av den tause og tilfeldige fortellermåten Singh lar en få små, men viktige innblikk i historien på, så følte jeg at mye i filmen bar preg av å være – ja – nettopp taust og tilfeldig. Det ble litt flatt, men det er jo likevel – å, så vakkert for øyet! Slutten kom derimot litt brått på meg og jeg hadde håpet på en tydeligere avslutning, men en for all del flott film som jeg varmt kan anbefale! Vil du ha en smakebit? Bare se hvor fantastisk hun jenta er:

I have come here to chew bubblegum and kick ass…

…and I’m all out of bubblegum!



I kveld har jeg sett på John Carpenters fantastiske «They Live«. Man kan ikke unngå å trekke på smilebåndet av den og replikkene kommer som perler på en snor. En klassiker! Her er noen smakebiter:

Frank: I’ve walked a white line my entire life, I’m not about to screw that up.
Nada: White line’s in the middle of the road, that’s the worst place to drive
.

___

Frank: The Golden Rule: He who has the gold, makes the rules.

___

Nada: You see, I take these glasses off, she looks like a regular person, doesn’t she? Put ’em back on… [puts them back on] …formaldehyde-face!

___