Dagens dikt

16. april, 2009

Alone

From childhood’s hour I have not been
As others were; I have not seen
As others saw; I could not bring
My passions from a common spring.
From the same source I have not taken
My sorrow; I could not awaken
My heart to joy at the same tone;
And all I loved, I loved alone.
Then – in my childhood, in the dawn
Of a most stormy life – was drawn
From every depth of good and ill
The mystery which binds me still:
From the torrent, or the fountain,
From the red cliff of the mountain,
From the sun that round me rolled
In its autumn tint of gold,
From the lightning in the sky
As it passed me flying by,
From the thunder and the storm,
And the cloud that took the form
(When the rest of Heaven was blue)
Of a demon in my view.

Av Edgar Allen Poe

_

__

_

20. januar, 2009

The Garden Of Love


I went to the Garden of Love

And saw what I never had seen;

A Chapel was built in th midst,

Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,

And ‘Thou shalt not’ writ over the door;

So I turned to the Garden of Love

That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,

And tombstones where flowers should be;

And priests in black gowns were walking their rounds,

And binding with briars my joys and desires.

Av William Blake

_

__

_

07. desember, 2008

Mutability II

The flower that smiles to-day
To-morrow dies;
All that we wish to stay
Tempts and then flies.
What is this world’s delight?
Lightning that mocks the night,

Brief even as bright.


Virtue, how frail it is!
Friendship how rare!
Love, how it sells poor bliss
For proud despair!
But we, though soon they fall,
Survive their joy, and all

Which ours we call.


Whilst skies are blue and bright,
Whilst flowers are gay,
Whilst eyes that change ere night
Make glad the day;
Whilst yet the calm hours creep,
Dream thou — and from thy sleep

Then wake to weep.

Av P.B. Shelley

_

__

_

05. november, 2008

Do not stand at my grave and weep


Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep.

I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.

When you wake in the morning hush,
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.

Do not stand at my grave and weep.
I am not there, I do not sleep.

(Do not stand at my grave and cry.
I am not there, I did not die!)

Norsk:

Stå ikke ved min grav
og gråt over meg.
Jeg er ikke der,
jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser.
Jeg er solskinn over skogens åser.
Jeg er nysnøens milde kjærtegn.
Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk,
er jeg den raske, stigende flokk
av stille fugl i sirkelflukt.
Jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav,
vær ikke lei.
Jeg er ikke der,
jeg døde ei!

Av Mary Frye

Norsk oversettelse av Espen Tangen

_

__

_

15. oktober, 2008

Amor Fati

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Av André Bjerke



21. august, 2008

De seirende

Deres er hemmeligheten:
Å gi.
Gyllen gir jorden dem hveten
tilbake, fordi:

Allting skal gi dem mer enn de gav
– skummet fra bølgen blir rav
og gir seg tilbake til den-,
alt gis igjen, rose og venn.

Disse som gir,
eier
mer enn de har.

Og tingene blir
fler enn de var,
Dette er seier!

Av Jens Bjørneboe

16. juli, 2008

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På Blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp – ?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.

Av Inger Hagerup

_

__

_

11. juli, 2008

Om de få som finder hinanden

Af de utvalgte få

er de færreste frelst

og de fleste forskrevet

til Fanden.

For hvemsomhelst passer

til hvemsomhelst,

men få passer kun

til hinanden.

Av Piet Hein



3. juni, 2008

Du skal være tro.

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

da var du tro!

Av Andrè Bjerke

30. mai, 2008

Episode

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og; Velbekomme! Svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen
den spisse setningen de skulle sakt,
den aller siste beske, lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

Av Inger Hagerup

15. mai, 2008

No plantar kvinna

No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei mange
som stormen har broti ned.
Påny må ho prøve, om ein gong eitt
får vekse seg stort i fred.

Ho opnar molda og reider eit rom
for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsens straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.

Ein draum om det fullvaksne treet
står som ein kvelving bjart
av blomar og lauv over kvinna,
som klappar så fast og várt
mold inntil røter, og vonfull tel
kvar knupp som skal breste snart.

___

Da dirrar treet, og handa som held det,
og grunnen der det er fest.
Kva er det? Skalet kring kjerna
av mørker i djupet, som brest?

Ho set dei utspilte hender mot molda
som ville ho tvinge til ro
den trugande dirring. Å jord, ver still,
ver still, så mitt tre får gro!

Av Halldis Moren Vesaas

1. mai, 2008

Lim

Det her er et rim
som skal handle om lim,
så derfor blir rimet forferdelig rart.
For limet tøt ut
av en dum tubetut,
og det var jo ikke så smart.

Det dryppet på b,
k, t, g, a og d.
Ogklebetbokstaverogordtettsomsild.
Såvitokensaks
foråfikse det straks,
og delte så godt vif ikktil.

Jalim er jok kjekt
når en finting er knekt.
Vis nakke rompe neser viser og slikt.
Så hip phip phurra!
Li mernyt tigog bra,
men passerlitt dår ligidikt.

Av Gustav Lorentzen

_
__
_

23. april, 2008

Min overmann

Jeg knyttet min barneneve,
var sint og vilde slå.
Men nei, de måtte få leve;
de var for små.

Jeg vilde ikke vinne.
Jeg søkte mitt nederlag.
Det skulde jeg også finne.
Det kom en dag.

Jeg bar det i meg i blodet,
fra jeg var født:
Jeg vilde se min overmann.
Og ham har jeg møtt.

I brynje stod jeg, med hjelm og sverd,
turde vel møte ham sån.
Da kom han mot mig våpenløs
med utstrakt hånd!

Av Arnulf Øverland

22. april, 2008

Tilegnelse


Til deg som aldri ågret med deg selv

og aldri regnet rentes rente sammen

til trøst og glede i din livets kveld.

Til deg som ødet alt. Men ikke gav

til den som tigget om en ussel bite,

fordi du ikke orket gi så lite!

Til deg som lot din ungdoms vilje hende

og ikke fryktsomt pustet ut din ild,

men alltid hadde råd til å forbrenne.

Og derfor gikk tilgrunne i din sjel

og ikke råtnet stykke efter stykke,

men døde hel!

Av André Bjerke

Advertisements

1 kommentar

  1. predikeren said,

    fredag 5. november, 2010 kl. 18:38

    Jeg leste ditt diktutvalg fra senere år,
    jeg gjenkjente dem med smerte og glede
    så mange tårer, så varme smil, den lesende får
    av de tanker som er tilstede.
    Fortettet , av tankens forfatter
    som skaper et skapende dikt,
    av dyrtkjøpte tankeskatter
    Det hviler som frøet likt.,
    og gir du det varme og jord
    blir det et levende ord.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: