Fra et annet perspektiv

Far var ikke kommet hjem. Han forlot igår kveld, men kom aldri tilbake. Barna var sultne og mor var bekymret. Hun orket ikke lenger se ungene trippe med tomme mager og utålmodig vente på far. Hun ba eldstemann om å se etter de minste og la ut for å finne mat til familien sin. Uroen over at far var uteblitt skjøv hun til side. Nå var førsteprioritet å finne mat til barna. Kvelden hadde senket seg og det var blitt mørkt og kjølig i luften. Far pleide aldri å være borte så lenge. Hun trakk pusten dypt og la i vei. Barna måtte jo spise. Hun visste hvor hun skulle og prøvde å skyndte seg. En følelse av at noe farefullt ville skje fikk henne til å bråstanse. Hun følte at noe var galt. Noe forferdelig…

*splætt*

«Sølvkre-mos!» utbrøt Valkyriana stolt før hun tok av seg høyre sokk og slengte den i skittentøykurven der gårsdagens sokker lå med spor etter gårsdagens fangst.

Valkyriana så ikke den lille som forsiktig hadde stukket hodet ut fra bak klesskapet. Den lille med sulten mage som lurte på hvor mor og far var. Som lurte på om de snart kom hjem. Slik at de kunne synge nattasang for henne.

Evolusjon og sameksistens

Menneskets evolusjon

Hybelkaniner er ikke et ukjent fenomen i leiligheten min. Faktisk så er jeg allergisk mot pelsdyr og dette er det nærmeste jeg kommer kjæledyr. Ironisk nok er jeg også allergisk mot støv, men noe må man da ofre, mener jeg. For en tid tilbake hadde jeg et spennende biologisk eksperiment gående der jeg i praksis prøvde å dyrke fram en ny art av disse husdyrene. En liten stund trodde jeg at jeg hadde lykkes…

Til min overraskelse oppdaget jeg at noen underlige, små tusselusser hadde dukket opp. De var rimelig lyssky, men jeg forsto til slutt at noe hadde kolonisert seg bak klesskapet mitt. Jeg er veldig glad i dyr, men jeg fant etter kort tid ut at min omsorg for alt liv ble overstyrt av trangen til å trampe på disse krekene. Jeg hadde storrengjøring og sverget på tro og ære at jeg fra nå av skulle skrubbe gulv og tørke støv til Dovre faller. Det løftet holdt helt til neste gang det var på tide å støvsuge.

Det viste seg derimot at tusseladdene ikke gjorde så mye av seg, men var strategisk anlagte og gjemte seg når Valkyriana var på krigsstien utstyrt med Swiffer og Jif. De var ikke mange, men de var smarte! Dessuten hadde de en fascinerende evne til unnamanøvrering. Dødstallene økte likevel i takt med antall sokker som gikk i vaskemaskinen, men nurkene viste seg å være hardføre. Det var da jeg bestemte meg for at «en fiende kjent er en fiende bekjempet» og jeg fanget meg to prakteksemplarer og viste dem til en biolog. Sølvkre, var dommen.

Så viste det seg da at disse krypene likevel ikke var mitt evolusjonistiske mesterverk, men derimot et insekt som har eksistert på jordkloden i over 300 millioner år og lever av cellulose og stivelse. «Tja» , tenkte jeg. «Har de klart å overleve dinosaurer og istider, så klarer vel ikke jeg å ta knekken på dem og enn så lenge så har jeg nok tapetlim til oss begge.»

Jeg ser dem ikke så ofte. Kanskje en til to ganger i måneden. Så nå bor de der – bak klesskapet mitt – og er de mest veloppdragne kjæledyrene jeg noen sinne kunne ønsket meg, men oppi sengen min; nei, der kommer de ikke!