I dag skal vi være så unike, så spesielle, individuelle. Vi studerer, går på jobb, starter familie og tar opp lån, men føler oss himla egenartet fordi vi klasker litt maling på et lerret en gang i halvåret. Eller fordi vi hoppet på decoupage-trenden. Eller er litt ”alternativ” fordi vi har panfløytemusikk i cd-samlingen vår. Men er ikke dette nettopp det som er gjennomsnittet nå? Er det ikke akkurat det som er A4? Å ha et liv – nøyaktig som alle andre – men friske det opp med vårt eget personlige preg i form av kreative krumspring i ny og ne? Innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig! Det får da være måte på! Er det ikke det som er blitt standarden? Det som forventes? At man er litt vill og galen, men for all del på en sosialt akseptert måte. Er det ikke mer som skal til for oss? Er vi virkelig fornøyd med å føle oss spennende fordi vi har dristet oss til å bytte lilla trekk på sofaputene? Eller velger økologisk framfor genmanipulert? Kanskje.
Vi skal skape oss et liv, som alle andre. Vi ønsker oss det samme som alle andre. Og vi frykter det gjør oss kjedelige. Er det i ren desperasjon etter å veie opp for dette at vi føler vi må markere oss som originaler på andre felt? Er det derfor selvhjelpsbøker som «The Secret» er blitt så populære? Fordi de gir mennesket en følelse av å være spennende og uortodoks? En følelse av å gå sin egen vei og å være et banebrytende individ? Gir det en følelse av å ha en dypere innsikt i noe som andre ikke har forståelse for? Ikke vet jeg… «The Secret» er i seg selv et bevis på det kommersielle og det ’å, så gjennomsnittlige’ ved å tenke annerledes. Boken er jo et av de største symbolene nettopp på den ansiktsløse folkemengdens kamp for å bekjempe sin egen anonymitet. Så kom ikke her og påstå at du er unik! Det er bare så A4!
Fornøyelige Fabuleringer 