Uten vinger

Foto: Zena Holloway


Som en fisk ser du overflaten.

Fra dypet.

Du ser det tordner av krefter der oppe enda her nede er så stille.

Det er to ulike verdener og du befinner deg i feil.

Det er ikke her du hører til.

Det er ikke her du skal være.

Du tar sats.

Du samler alt du har av krefter og farer målrettet av gårde.

Som en rakett skyter du mot overflaten.

Mot den andre siden.

Der det er lyd og lys og varme og farger.

Og i et øyeblikk er du hjemme.

I sakte film svever du.

Over speilblanke flater med silkemyke bølger og krusninger som leker med regnbuen.

Og solen skinner og du kjenner hvordan det er å være til.

Å være glad.

Å være fri.

Men du får ikke puste.

Ikke denne gangen heller.

Og du faller ned igjen til dypet.

Der du venter.

Til neste gang du skal prøve å fly.

Sitrus

Mandarin

Store tanker, skal jeg skrive om. Dype tanker. Jeg må trå skikkelig til i første bloggpost. Filosofiske tanker. Tanker om liv og død. Om tilværelsen og det metafysiske. Tanker om tankene mine. Ja, det kan jeg skrive om! Det blir fint. Tenker jeg… I stedet så sitter jeg her og funderer på hva jeg skal skrive om. Ingenting er stort nok – dypt nok – inspirerende nok. Jeg vil virkelig markere meg med min første post for den får jeg aldri tilbake. Den må være noe jeg kan se tilbake på og være stolt over. Det må være noe dypsindig. Noe oppsiktsvekkende innsiktsfullt! Men den eneste tanken som til stadighet vender tilbake til meg mens jeg sitter og skriver dette er: «Hvordan i huleste klarer de å skrelle skallet av mandarinbåtene vi får på boks?»