Store spørsmål under stjernehimmelen

Det er natt og stjerneklart. Jeg står på balkongen og tar meg en siste røyk før leggetid. Over meg lyser det fra hundrevis av stjerner og planeter. Universet. Evig ekspanderende. Og jeg spør meg selv: Hvem var egentlig Karl og hva var så jævlig spesielt med vognen hans?

Ordforvirring II

Når man tar sjampo i håret sjamponerer man, men hva heter det egentlig når man tar balsam i håret?

Ordforvirring I

Her i Bergen sier vi bekkalokk. I resten av Norge sier vel folk flest kumlokk. Men hva heter hullet? Hva heter egentlig åpningen kumlokket dekker over? Er det bare en kum? (Eller er det en bekka? 😉 ) Noen som vet?

_____________________________________________________________

Dette var egentlig hele innlegget, men skjebnen ville det annerledes. Jeg begynte å google litt og havnet, som vanlig, hos Wikipedia. Og se hva jeg fant:

Støpejernslokkene kan bli glatte i regnvær og har derfor et mønster i overflaten. Mange steder er dette spesielt for området der de ligger. Det er etter hvert blitt tradisjon mange steder i Norge og andre land at mønsteret på kumlokkene inneholder et kommunevåpen eller annet heraldiskkjennetegn, for eksempel i Oslo og Trondheim. Dette har til dels vært kritisert av folk som mener at dette er «å tråkke på kommunens våpenskjold«, men regnes nå vanligvis som en akseptert praksis.

Ser dere dette? Som jeg nevnte i 15 forunderlige ting ved Valkyriana så tråkker jeg ikke på bekkalokk. Jeg har alltid trodd at det var pga innarbeidet overtro som opprinnelig bunnet i at lokkene en gang i tiden gjerne ikke var av høyeste standard – at man kunne falle gjennom – og at man dermed unnlot å trå på dem for helsens del, men nei da! Nå viser det seg derimot at jeg unngår å tråkke på bekkalokk av ren respekt for byen min, dens våpenskjold og alt det representerer! Jeg er jo bare full av ære, jeg! Jøsses!

Back-up?

Hvem skulle tro at sikkerhetskopiering skulle ta lang tid?

Eller at det skulle trenge mye plass?

Så sitter man der, da.

Etter 7 timers kopiering.

Med 6 fulle cd-rom.

Og bare én tom igjen.

Og er fremdeles ikke halvveis ferdig…

*sukker*

Fra et annet perspektiv

Far var ikke kommet hjem. Han forlot igår kveld, men kom aldri tilbake. Barna var sultne og mor var bekymret. Hun orket ikke lenger se ungene trippe med tomme mager og utålmodig vente på far. Hun ba eldstemann om å se etter de minste og la ut for å finne mat til familien sin. Uroen over at far var uteblitt skjøv hun til side. Nå var førsteprioritet å finne mat til barna. Kvelden hadde senket seg og det var blitt mørkt og kjølig i luften. Far pleide aldri å være borte så lenge. Hun trakk pusten dypt og la i vei. Barna måtte jo spise. Hun visste hvor hun skulle og prøvde å skyndte seg. En følelse av at noe farefullt ville skje fikk henne til å bråstanse. Hun følte at noe var galt. Noe forferdelig…

*splætt*

«Sølvkre-mos!» utbrøt Valkyriana stolt før hun tok av seg høyre sokk og slengte den i skittentøykurven der gårsdagens sokker lå med spor etter gårsdagens fangst.

Valkyriana så ikke den lille som forsiktig hadde stukket hodet ut fra bak klesskapet. Den lille med sulten mage som lurte på hvor mor og far var. Som lurte på om de snart kom hjem. Slik at de kunne synge nattasang for henne.

Sitrus

Mandarin

Store tanker, skal jeg skrive om. Dype tanker. Jeg må trå skikkelig til i første bloggpost. Filosofiske tanker. Tanker om liv og død. Om tilværelsen og det metafysiske. Tanker om tankene mine. Ja, det kan jeg skrive om! Det blir fint. Tenker jeg… I stedet så sitter jeg her og funderer på hva jeg skal skrive om. Ingenting er stort nok – dypt nok – inspirerende nok. Jeg vil virkelig markere meg med min første post for den får jeg aldri tilbake. Den må være noe jeg kan se tilbake på og være stolt over. Det må være noe dypsindig. Noe oppsiktsvekkende innsiktsfullt! Men den eneste tanken som til stadighet vender tilbake til meg mens jeg sitter og skriver dette er: «Hvordan i huleste klarer de å skrelle skallet av mandarinbåtene vi får på boks?»